For oss blir det kanskje for lett å tenke på den barmhjertige samaritan og dermed på samaritanere som noe positivt.
For datidens jøder var det lite positivt med samaritanerne.
De påsto at de dyrket den samme Gud som dem.
Men de gjorde det et annet sted enn jødene.
Ikke i Jerusalem.
Samaritanerne var ikke noen man hadde samkvem med.
Man unngikk dem.
Jesus starter en samtale med en samaritansk kvinne.
De har en avansert teologisk diskusjon.
Dette er en samtale som hos Johannes er starten på at Jesus går utenfor det jødiske,
og gjør evangeliet, sitt budskap, alment.
For i begynnelsen forkynte Jesus kun til sine egne.
Er det noe som skjer i samtalen med denne kvinnen?
Blir synsfeltet videre?
Jesu budskap skal være en kilde
– ikke bare for hans eget folk, jødene –
men for alle folkeslag.
En kilde som aldri skal gå tom, og når du har drukket av den skal du aldri igjen bli tørst, sier Jesus.
Da Gud ble menneske gjennom Jesus kom Gud til menneskene på en så konkret måte som mulig.
Et menneske som oss.
Et menneske som levde og følte som andre mennesker.
Dette for å gjøre Guds kjærlighet til menneskene så tydelig som mulig.
Jesus viste oss hvordan Gud er.
Jesus viste oss mennesker at Gud elsker menneskene.
At menneskene er bra nok for Gud.
Sammenhengen til dåpen er også tydelig.
Vannet er det som gir liv.
Og dåpen er en handling hvor vi blir døpt til et liv med Gud.
Hvor vi kan ha tilgang til hans kilde.
Hvor vi som kvinnen ved brønnen, er hos noen som kjenner oss ut og inn.
Ingen grunn til å late som om vi er noen andre enn vi er.
For Gud kjenner oss.
En kilde som gir oss frihet til å være den vi er.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
som var og er og blir én sann Gud
fra evighet og til evighet.
Amen.
Stig Jørund B. Arnesen