*
Temaet i dagens evangelietekst er tjenerskap. Hvem er den største? Den som tjener eller den som blir tjent? Jesus sier: «... hvem er størst, den som er gjest ved bordet, eller den som er tjener? Er det ikke gjesten? Men jeg er som en tjener blant dere.» Jesus snur opp ned på forestillingene til disiplene, og kan snu opp ned våre forestillinger om hva som gjør noen stor og verdig.
Man blir ikke stor av å ha en formell posisjon, eller av at man blir vartet opp av noen. I dette ligger det jo at vi skal vurdere Jesus som en størrelse, som en som vi skal sette høyere enn andre. Det kan være forskjell på folk. Men her er det et tjenerperspektiv som trekkes frem. Den som tjener blir stor. Den som blir tjent blir ikke mindre av det. Men i å være for andre finner vi den ekte storheten. Det er det vi er kalt til. Det er det vi skal gjøre på jorden: Vi skal tjene hverandre.
Et eksempel har vi i Johannesevangeliet i påskefortellingen, hvor Jesus vasker sine disiplers føtter. Han som var deres leder, den de hadde valgt å følge fordi de satte ham høyere enn alt, gjorde noe som var uhørt. Det var en oppgave for tjenere og dem som var nederst i hierarkiet å vaske føtter. Men Jesus satte seg i tjenerens sted, og utførte oppgaven. Å ikke være for fin til å gjøre en oppgave, å gjøre andre tjenester, å hjelpe noen som trenger det. Ikke for å få noe, bare for å være til for andre.
Et annet motiv som har sammenheng med dagen finner vi i profetens Jesajas bok i Det gamle testamente (52/53). Det står blant annet: «Ved trengsel og ved dom ble han revet bort. Men hvem tenkte i hans tid at når han ble utryddet av de levendes land, så var det for mitt folks misgjernings skyld plagen traff ham?». Herrens lidende tjener. Av de første kristne var sammenhengen klar. Det var Jesus Kristus det var skrevet om. En tjener for Gud som måtte bøte med livet, men som gjorde folk i stand til å komme rett til Gud.
*
I dag feires Olavsdagen. Det er i døden, martyrdøden, Olav Haraldsson samler landet. Det er ved å dø han i sannhet blir Norges konge. Det er en vanlig vrangforestilling at helgener skal ha levet et eksemplarisk liv uten synd og lyte. Sånn er det ikke. Hadde det vært slik hadde aldri Olav Haraldsson blitt Olav den Hellige. Også i hans samtid var det bevissthet om at han ikke hadde levet helt som han skulle.
Dette er markeringen av hans martyrdød. 29. juli 1030 falt han. Nå blir han i noen sammenhenger omtalt som Norges evige konge. Den eneste norske konge som har blitt helgenkåret. Fra kirkelig hold blir dagen markert ikke så mye for å minnes Olav, som for å markere dem som gikk foran i å gjøre Norge til et kristent land. Men også for å bygge opp rundt tanken om landet som kristent. Og her kommer Olav den Helliges martyrdød inn. Som for Jesus var døden nødvendig for at hans livsverk skulle få den rette betydning. For at livsverket i det hele tatt skulle ha en betydning for andre i kommende slekter. Det var ved å dø martyrdøden Olav Haraldsson ble Olav den Hellige. Han var viktigere for kristningen av Norge død enn som hærfører og konge. Ved sin død ble han virkelig en Herrens lidende tjener.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
som var og er og blir én sann Gud
fra evighet og til evighet.
Amen.
Sogneprest i Nordre Osen Stig Jørund B. Arnesen