I ”Bessmorvisa” forteller Vidar Sandbeck om en liten gutt som er på besøk hos ”a bessmor”.
”Ska helse i fra heme, sa je, så det var gjort…”, sier den lille gutten når han møter bestemora si.
Vi ser det levende for oss, denne litt pliktaktige måten en unge gjør det han er bedt om på, så det er unnagjort.
Jeg har det litt slik i forhold til avskjed. Det er noe en har lært at en skal gjøre: si høflig farvel. Så det er gjort! Men jeg liker ikke å ta farvel, og jeg liker ikke å kjenne på det som er sårt ved det.
Dypest sett tror jeg det er slik fordi jeg ikke vil dø…vil ikke ta farvel, hverken med steder, andre eller livet.
For at vi verken skal bli for berørt av våre ”hei”og våre ”ha det”, eller gjøre oss for harde og uberørte, har vi disse fantastiske vanene med å hilse og ta farvel; mer eller mindre høflig.
Det gjør at de sterke følelsene dempes og de fortrengte følelsene ikke får gjemme seg helt.
En verdenskjent psykolog sa en gang:
Vi stemmer skjebnen blidt når vi på magisk vis ønsker hverandre god dag…(J.C.Jung).
Det er tid for å si ha det. Tid for å takke for måten jeg har blitt tatt imot på i Åmot. Siden jeg beholder hytta mi på Kirkeberget, har jeg prøvd å gjøre avskjeden mindre dramatisk. Men noe blir forskjellig; det skal jeg ikke bortforklare.
Folk flest i Åmot har gjort meg til den prest som jeg ønsker å være. Jeg takker dere for de generøse gaver dere har gitt meg ved å være slik hver enkelt av dere er, i forbifarten, når døden var på besøk, når nytt liv skulle ønskes velkommen etter alle kirke-kunstens regler (dåp), når alder for kirkelige myndighet var der (konfirmasjon), når to som valgte å være hverandres også med ekteskap som ramme, skulle settes i scene, når vi hadde ideer vi gjennomførte eller lot være, når dialog mellom livssyn og religion var på dagsorden, når pilegrimstanker ble delt.
Hvordan vil dere at kirka i Åmotsamfunnet skal være om 30 år? Det er perspektivet en bør ha på framtiden. Selv mener jeg lokale særtrekk ved folk, natur og kultur, i et konsekvent global blikk bør prege tanker om hva det vil si å være menneske i Åmot om 30 år.
Jesus siteres ofte på ord om å betrakte fuglene under himmelen og blomstene på marken. I gamle kirka i Osen på Olsok snakket jeg om Marianøklebånd. Den er knyttet symbolsk til himmeldronningen Frøya i norrøn kultur, til Maria (Jesu mor) i den katolske tid i Norge, men mindre til den protestantiske epoke. Nå står vi kanskje ved et kultur og trosskifte igjen. Jeg sa blant annet:
”Marianøkleblom har sett alt. Gjennom alle trosskifter og det som gjentar seg gjennom tidene. Kanskje er den det aller viktigste tegn i tiden på hvordan vi bør forvalte vår kristne arv på en god nok måte for Osen og for verden: å fordype oss i hva naturen har å si, som kilde til liv, som betingelse for liv, som plass for oss og de som kommer etter oss; og derfor det helligste av alt. I perioder har vi forsømt og misbrukt naturen. Til tider har vår kristendomsform vært sløv for naturens tegn og virkelighet.
Det er tid for å synge blomstene og jorda og våre felles globale omgivelse inn i kirkene igjen.
Når vi skal finne den form for kristendom som gjør livet godt for flest mulig, i en verden som skades like mye av feilslått religion som av andre former for ukunnskap og ødeleggelse, er Marianøkleblom et tegn.
Vil vi skape en verden som blomstrer på alle måter, gjør det en stor forskjell om vi bruker vår norske kristendom til å beleire oss i selvgodhet mot andre, lokalt og globalt, eller en form som åpner opp for å knytte oss til andre trosretninger og kulturer i kamp mot felles fiender: det og de som vil utnytte vårt felles livsgrunnlag: naturen vi alle lever av”.
Lykke til med det gode liv i Åmot!
Hilsen en som aldri vil glemme sin første preste-kjærlighet :)!
Synnøve Sakura Heggem