Olav den Hellige
Han har fått både æren og skylden for at Norge ble kristnet. Æren i den forstand at han har blitt tillagt hovedansvaret for at kristendommen spredde seg her til lands. Skylden i den forstand at han skal ha kristnet landet med tvang. Begge deler er nok for enkelt.
Uavhengig av ham kom kristne tanker til landet. Gjennom vikingenes handelsreiser, og plyndringer, i land hvor den keltiske kristendommen hadde fotfeste, ble de kjent med Hvitekrist. Strømningen kom også den andre veien. Langs kysten opp til Trøndelag var allerede mange kristne, i hvert fall i navnet. De trønderske storhøvdingene som felte Olav var kristne. Det var i innlandsbygdene i Trønderlag og Østlandet den gamle troen enda sto sterkt.
I slaget på Stiklestad faller Olav. Men det er i det som skjer etterpå det mest fascinerende skjer. Stormann etter stormann skifter mening om Olav Haraldsson. Det er i døden, martyrdøden, han samler landet. Det er ved å dø han i sannhet blir Norges konge. Det er en vanlig vrangforestilling at helgener skal ha levet et eksemplarisk liv uten synd og lyte. Sånn er det ikke. Hadde det vært slik hadde aldri Olav Haraldsson blitt Olav den Hellige. Også i hans samtid var det bevissthet om at han ikke hadde levet helt som han skulle.
29. juli 1030 falt han. Nå blir han i noen sammenhenger omtalt som Norges evige konge. Den eneste norske konge som har blitt helgenkåret. Fra kirkelig hold blir dagen markert ikke så mye for å minnes Olav, som for å markere dem som gikk foran i å gjøre Norge til et kristent land. Men også for å bygge opp rundt tanken om landet som kristent.
Det var ved å dø martyrdøden Olav Haraldsson ble Olav den Hellige. Han var viktigere for kristningen av Norge død en som hærfører og konge.
sja